B-siden

For de uinnvidde så spiller Fu Manchu stoner rock/metal, og de har på sett og vis spilt på samme viset siden starten av 90-tallet. Tung og seig rock med en tydelig profil, man kan høre med en gang om det er Fu Manchu. Den særegne vokalen til Scott Hill som snakkesynger og den forvrengte gitaren og bassen som buldrer avgårde. Clone of the Universe føyer seg fint inn i katalogen til Fu Manchu, her får vi servert 7 låter hvor det er et klart skille mellom de 6 første og den siste. På de 6 første får vi tunge og fengende rockelåter som veksler fint mellom det seige og de kjappere partiene, her er Fu Manchu på sitt beste etter min mening. Hvilken som helst av disse låtene kan trekkes fram som en favoritt. Akilleshælen på albumet er etter min mening platas siste spor, den 18 minutter lange "Il mostro Atomico". Her har de med seg en gjestegitarist fra Rush som setter sitt preg på låten, og det er hovedsakelig en instrumental låt. Den er ikke på noen måte dårlig, men bare så alt

Jeg var aldri medlem av noen Turbojugend avdeling, men det var ikke langt unna. Gikk mer enn gjerne med Turbonegro t-skjorte uansett dag og stilte opp på konsert med seilerhatt. Ass cobra og Apocalypse dudes vil for alltid være klassikere i min bok, resten av katalogen består av mye blandet drops. Dette albumet føyer seg greit inn i rekken med album som ikke når helt opp til tidligere høyder. Det er ikke mye deathpunk igjen fra gode gamle dager, dette er stadionrock, men som i gamle dager fortsetter de med å stjele vilt fra rockehistorien. Låten Part III: Rock n roll machine har mange likhets trekk med Thunderstruck av AC/DC, Skinhead rock n roll er synthrock som minner meg veldig om Van Halens Jump, mens John Carpenter powder ballad befinner seg i samme gaten som The man behind the mask av Alice Cooper. Slik kan vi egentlig fortsette med store deler av albumet, det er som sagt ikke noe nytt fra denne kanten, men det føles for meg som det er litt påtatt hele albumet. Ingen tvil om