Gå til hovedinnhold

Mudhoney - Lie


"Lie" er en forkortelse for Live In Europe, dette er altså et live album fra Europa turneen til Mudhoney i 2016. En av låtene er da også tatt fra konsert i Oslo.
Mudhoney er sett på som et av bandene som var med å starte hele grunge bølgen, på sett og vis er det riktig, de er fra Seattle, de tilhørte plateselskapet Sub Pop og de spilte alternativ rock på slutten av 80-tallet samtidig med Nirvana og Soundgarden. Men, i mine ører er de mer et garagepunk band enn grunge band. Dette er rock med høy intensitet, skittent lydbilde og gitarer med full fuzz, tydelig inspirert av band som The Stooges, Mc5 og Sonic Youth.
Nå er nok dette først og fremst et album for de som allerede er fans, men om du liker rufsete rock med høy intensitet så er dette et sikkert kort. Lyden er "rå" bra, kanskje for rå for en del, men om man sammenligner med band i noenlunde samme stil, Dead Moon og The Mummies for eksempel, så er dette bare sånn passe lo-fi.
I og med at dette er en live plate, så er det nok ikke den mest naturlige plassen å starte bekjentskapet. Mudhoney har massevis av gull i katalogen sin. Om du ikke har hørt den må du høre "Touch me I'm sick", en av tidenes tøffeste låter, den er dog ikke med på denne platen.
Har sporet av en del her nå , men "Lie" er absolutt en bra plate.
7/10

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

The Good, The Bad & The Zugly - Misanthropical house

TGTBATZ er tilbake med nytt album og har heldigvis ikke skiftet stil eller noe siden sist, de fortsetter å pøse ute god gammel scandirock med et solid glimt i øyet. Tekstene har aldri vært av det spesielt seriøse slaget, noe som gjør de til et veldig befriende band å høre på, de er på ingen måter selvhøytidelige. Musikken generelt er på ingen måter useriøs, dette er dyktige musikere på alle plasser, med en seriøs teft for fengende punk/hardcore. Jeg er ikke snauere enn at jeg mener at TGTBATZ er det beste punkrock bandet vi har i Norge per dags dato. De står ikke tilbake for noe band som Turboneger, Gluecifer, Amulet og flere har gjort før dem. Tidvis minner de meg veldig om Turboneger anno Ass Cobra, faktisk første gang jeg hørte singelen "Vik bak meg satan" så trodde jeg et øyeblikk at det var Turboneger jeg hadde satt på. Selv om TGTBATZ stjeler som ravner fra rockehistorien så står de fjellstøtt på egne ben. Dette er ingenting å tenke på, kjøp en sexy grønn vinyl elle...
Legg inn en kommentar
Les mer

The Byrds og veien videre - En diskografi historie. Del 1

The Byrds  Om jeg skulle være nødt til å svare på hvilket band eller artist som er min favoritt får jeg store problemer, det kan forandre seg fra dag til dag. Jason Isbell, Ryan Adams, Drive By-Truckers, Gluecifer, Hellacopters, Ricochets, Mc5, The Stooges, New Bomb Turks, Dinosaur Jr, Son Volt og Neil Young har alle hatt stor betydning for meg de siste 20 årene, men et band som jeg stadig vender tilbake til er The Byrds. Det er jo litt merkelig siden jeg er "bare" 40 år og har aldri opplevd dem som et samlet band i min levealder. Min møte med The Byrds var en gang i starten av 20 årene når jeg kjøpte en samlealbum på CD som ble med på biltur, derfra har det sakte men sikkert ballet på seg. Jeg har hatt perioder der jeg har lånt mye tid til andre klassiske rockeband som Beatles, Stones, Kinks, Who, Doors, Dylan og mange andre, ikke minst utallige garasje rock/nuggets band, men The Byrds er og blir mitt band. Det har også vist seg på Spotify listen jeg får tilgang til hvert...
Legg inn en kommentar
Les mer

The Dogs - Before Brutality

The Dogs fortsetter i kjent stil med å starte det nye året med album utgivelse, ikke noe poeng i å endre en vinnende formel. Musikalsk har de heller ikke gjort noen krumspring, annet enn at dette albumet er hakket mer aggressiv enn fjorårets album, som en fun fact var Norges mest solgte på vinyl i 2018. Fortsatt spilles det garasje rock/punk med pondus og teft for gode melodier. Låtene er som sagt mer aggressive og jeg føler orgelet har fått enda bedre og viktigere plass på denne enn i fjor, noe som oppleves positivt. Låtene er jevnt over meget bra og jeg synes vokalen til Schou kommer veldig til sin rett her, da tempoet sjelden dras ned til "ballade" form, men stort sett holder seg på et høy energi nivå der han hører hjemme. Gidder ikke trekke fram enkelt låter, du bør høre hele greia. Den er skikkelig bra, og jeg mener faktisk den topper bestselgeren fra i fjor. En gledelig musikalsk start på året! 9/10
Legg inn en kommentar
Les mer