The Dogs sparker i gang 2018 med en sterk garasjepunk plate det lukter svidd av. At et garasjepunk band får såpass mye oppmerksomhet rundt slippene sine kan de takke frontmann Kristoffer Schau for med sin kjente personlighet, om Ola Normann fra Toten hadde vært vokalist ville de nok gått mye mer under radaren til pressen og folk flest. Bak delen med Schau er at han har sine begrensninger som vokalist, det kommer spesielt godt fram på de rolige mid-tempo låtene "Primitive etchings" og "Her last song" som fungerer heller dårlig og føles som noen hvileskjær på platen. Også låten "Oh why" føles litt masete fremført.
Men nok negativt , det er mye positivt å ta av! Schau tar mer enn nok igjen på framføringen med sin entusiasme, han er jo en rock`n roller av hele sitt hjerte, og bandet er velspilt og tøff gjennom hele platen. Nå handler ikke rock om alltid å være så original, noe The Dogs så sikkert ikke er. Det handler om å spille beintøft, gjøre som man vil og ha det kult, det har The Dogs taket på. De spiller rock`n roll i arven etter gode gamle band som The Stooges, Lime Spiders, New Bomb Turks og våre kjente og kjære band fra Scandirocken. Morsomt er det også hvordan enkelte låter minner meg helt tydelig om diverse andre mer eller mindre obskure band, f.eks. kunne låten "We won`t come back" like gjerne vært fremført av amerikanske Murder City Devils med sin særegne stil. Og "Hindsight" minner meg helt vilt om de norske powerpopperne i Tip Toppers fra tidlig 2000-tallet, og det er selvfølgelig et kompliment.
Et annet friskt pust er låten "Prelude to murder" hvor Jorunn Stiansen er gjestevokalist og gjør en strålende jobb, hun og Schau fungerer som hånd i hanske på denne!
Singelen "Lie to me" er kanskje det aller sterkeste kortet, svett og sint garasjepunk, det blir ikke tøffere enn dette.
Alt i alt en litt ujevn plate, men på sitt beste aldeles strålende!
8/10
Kommentarer
Legg inn en kommentar