Fu Manchu - Clone of the Universe

For de uinnvidde så spiller Fu Manchu stoner rock/metal, og de har på sett og vis spilt på samme viset siden starten av 90-tallet. Tung og seig rock med en tydelig profil, man kan høre med en gang om det er Fu Manchu. Den særegne vokalen til Scott Hill som snakkesynger og den forvrengte gitaren og bassen som buldrer avgårde.
Clone of the Universe føyer seg fint inn i katalogen til Fu Manchu, her får vi servert 7 låter hvor det er et klart skille mellom de 6 første og den siste. På de 6 første får vi tunge og fengende rockelåter som veksler fint mellom det seige og de kjappere partiene, her er Fu Manchu på sitt beste etter min mening. Hvilken som helst av disse låtene kan trekkes fram som en favoritt.
Akilleshælen på albumet er etter min mening platas siste spor, den 18 minutter lange "Il mostro Atomico". Her har de med seg en gjestegitarist fra Rush som setter sitt preg på låten, og det er hovedsakelig en instrumental låt. Den er ikke på noen måte dårlig, men bare så alt for lang. Er du veldig glad i Prog vil du nok like denne mye mer enn meg.
Totalinntrykket blir litt rotete for min del, men jeg setter mer enn gjerne på de 6 første låtene flere ganger til.
7,5/10

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

The Good, The Bad & The Zugly - Misanthropical house

TGTBATZ er tilbake med nytt album og har heldigvis ikke skiftet stil eller noe siden sist, de fortsetter å pøse ute god gammel scandirock med et solid glimt i øyet. Tekstene har aldri vært av det spesielt seriøse slaget, noe som gjør de til et veldig befriende band å høre på, de er på ingen måter selvhøytidelige. Musikken generelt er på ingen måter useriøs, dette er dyktige musikere på alle plasser, med en seriøs teft for fengende punk/hardcore. Jeg er ikke snauere enn at jeg mener at TGTBATZ er det beste punkrock bandet vi har i Norge per dags dato. De står ikke tilbake for noe band som Turboneger, Gluecifer, Amulet og flere har gjort før dem. Tidvis minner de meg veldig om Turboneger anno Ass Cobra, faktisk første gang jeg hørte singelen "Vik bak meg satan" så trodde jeg et øyeblikk at det var Turboneger jeg hadde satt på. Selv om TGTBATZ stjeler som ravner fra rockehistorien så står de fjellstøtt på egne ben. Dette er ingenting å tenke på, kjøp en sexy grønn vinyl elle...

Les mer

The Byrds og veien videre - En diskografi historie. Del 1

The Byrds Om jeg skulle være nødt til å svare på hvilket band eller artist som er min favoritt får jeg store problemer, det kan forandre seg fra dag til dag. Jason Isbell, Ryan Adams, Drive By-Truckers, Gluecifer, Hellacopters, Ricochets, Mc5, The Stooges, New Bomb Turks, Dinosaur Jr, Son Volt og Neil Young har alle hatt stor betydning for meg de siste 20 årene, men et band som jeg stadig vender tilbake til er The Byrds. Det er jo litt merkelig siden jeg er "bare" 40 år og har aldri opplevd dem som et samlet band i min levealder. Min møte med The Byrds var en gang i starten av 20 årene når jeg kjøpte en samlealbum på CD som ble med på biltur, derfra har det sakte men sikkert ballet på seg. Jeg har hatt perioder der jeg har lånt mye tid til andre klassiske rockeband som Beatles, Stones, Kinks, Who, Doors, Dylan og mange andre, ikke minst utallige garasje rock/nuggets band, men The Byrds er og blir mitt band. Det har også vist seg på Spotify listen jeg får tilgang til hvert...

Les mer

The Dogs - Before Brutality

The Dogs fortsetter i kjent stil med å starte det nye året med album utgivelse, ikke noe poeng i å endre en vinnende formel. Musikalsk har de heller ikke gjort noen krumspring, annet enn at dette albumet er hakket mer aggressiv enn fjorårets album, som en fun fact var Norges mest solgte på vinyl i 2018. Fortsatt spilles det garasje rock/punk med pondus og teft for gode melodier. Låtene er som sagt mer aggressive og jeg føler orgelet har fått enda bedre og viktigere plass på denne enn i fjor, noe som oppleves positivt. Låtene er jevnt over meget bra og jeg synes vokalen til Schou kommer veldig til sin rett her, da tempoet sjelden dras ned til "ballade" form, men stort sett holder seg på et høy energi nivå der han hører hjemme. Gidder ikke trekke fram enkelt låter, du bør høre hele greia. Den er skikkelig bra, og jeg mener faktisk den topper bestselgeren fra i fjor. En gledelig musikalsk start på året! 9/10

Les mer

B-siden

Søk i denne bloggen