Jason Isbell & the 400 Unit - Live from the Ryman

Dette er Jason Isbell og bandet sin fjerde live utgivelse om vi tar med live i studio utgivelsen "Live from welcome to 1979" som kom i forbindelse med record store day i 2017. Denne er spilt inn i oktober 2017 og er satt sammen av 6 utsolgte kvelder på Ryman i forbindelse med turneen etter albumet "The Nashville sound". Platen har utelukkende kun låter fra de tre seneste studio skivene hans, og representerer slikt sett den perioden av hans karriere.
Når jeg først så setlisten tenkte jeg at den var kanskje litt kjedelig og forutsigbar, de andre live utgivelsene har en (eller flere) eksklusive coverlåter som har vært med på å gjøre utgivelsen litt ekstra spennende. Min første skepsis viste seg tidlig for å være helt grunnløs. Alle som har vært på konsert med Jason Isbell & the 400 Unit har fått med seg at selv om han og bandet lager fantastiske studio album, så er det live de virkelig er ment å spilles. Fra første låt "Hope the high road" hører vi et band som oser av kvalitet og spilleglede, lyden på albumet er veldig bra, det er egentlig fint lite å trekke for. Høydepunktet er muligens det som har blitt Jason Isbells signaturlåt de siste årene "Cover me up", måten låten fremføres går studioversjonen en høy gang. Isbell synger helt fantastisk og den kontakten han får med publikum på den ærlige og personlige låten er gåsehudfremkallende.
Gåsehuden får så vidt roet seg før en helt annen type låt gjør sitt for at en ny runde med gåsehud kommer, da gitarfesten "Super 8" jomer ut av høyttalerne. Denne måten å variere mellom de rolige og de rocka låtene er det absolutt ingen som gjør bedre enn Jason Isbell & the 400 Unit, og jeg har egentlig vanskelig for å se for meg en bedre live artist og band per dags dato.
Dette er en no-brainer, 10/10.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

The Good, The Bad & The Zugly - Misanthropical house

TGTBATZ er tilbake med nytt album og har heldigvis ikke skiftet stil eller noe siden sist, de fortsetter å pøse ute god gammel scandirock med et solid glimt i øyet. Tekstene har aldri vært av det spesielt seriøse slaget, noe som gjør de til et veldig befriende band å høre på, de er på ingen måter selvhøytidelige. Musikken generelt er på ingen måter useriøs, dette er dyktige musikere på alle plasser, med en seriøs teft for fengende punk/hardcore. Jeg er ikke snauere enn at jeg mener at TGTBATZ er det beste punkrock bandet vi har i Norge per dags dato. De står ikke tilbake for noe band som Turboneger, Gluecifer, Amulet og flere har gjort før dem. Tidvis minner de meg veldig om Turboneger anno Ass Cobra, faktisk første gang jeg hørte singelen "Vik bak meg satan" så trodde jeg et øyeblikk at det var Turboneger jeg hadde satt på. Selv om TGTBATZ stjeler som ravner fra rockehistorien så står de fjellstøtt på egne ben. Dette er ingenting å tenke på, kjøp en sexy grønn vinyl elle...

Les mer

The Byrds og veien videre - En diskografi historie. Del 1

The Byrds Om jeg skulle være nødt til å svare på hvilket band eller artist som er min favoritt får jeg store problemer, det kan forandre seg fra dag til dag. Jason Isbell, Ryan Adams, Drive By-Truckers, Gluecifer, Hellacopters, Ricochets, Mc5, The Stooges, New Bomb Turks, Dinosaur Jr, Son Volt og Neil Young har alle hatt stor betydning for meg de siste 20 årene, men et band som jeg stadig vender tilbake til er The Byrds. Det er jo litt merkelig siden jeg er "bare" 40 år og har aldri opplevd dem som et samlet band i min levealder. Min møte med The Byrds var en gang i starten av 20 årene når jeg kjøpte en samlealbum på CD som ble med på biltur, derfra har det sakte men sikkert ballet på seg. Jeg har hatt perioder der jeg har lånt mye tid til andre klassiske rockeband som Beatles, Stones, Kinks, Who, Doors, Dylan og mange andre, ikke minst utallige garasje rock/nuggets band, men The Byrds er og blir mitt band. Det har også vist seg på Spotify listen jeg får tilgang til hvert...

Les mer

Årets favoritter 2018

Da var vi endelig klar med å gjøre opp regnskapet for 2018 og levere resultat av årets favoritter. Det har vært en hard dra kamp mellom redaksjonen bestående av Evil Espen fra metal avdelingen, Honky Tonk Espen fra Americana avdelingen og pop/rock ansvarlige The man formerly known as Espen. Her på berget har vi ekstra fokus på norske utgivelser, men krydrer tilværelsen med noen godbiter fra det store utland. Det gis ut utrolig mye bra musikk hvert år og vi rekker dessverre bare å skrape litt i overflaten av antall utgivelser, men vær trygg på at alle 20 platene som blir nevnt her virkelig fortjener å bli dratt fram i lyset. Vi presenterer årets favoritter fra 2018: 20. Death By Unga Bunga - So far so good so cool 19. Strängen - Rock på svenska 18. Barren Womb - Old money/New lows 17. Blackberry Smoke - Find a light 16. Fu Manchu - Clone of the universe 15. Bendik Brænne - Benedictionary 14. NAG - Nagged to death 13. Darling West - When I w...

Les mer

B-siden

Søk i denne bloggen