Gå til hovedinnhold

Spidergawd - V


Trondheims bandet Spidergawd sin femte symfoni, og viser ingen tegn til stagnasjon. Spidergawd var høyt oppe etter kraftutblåsningen fra 2017, her fortsetter de i velkjent stil med sin egen særegen type hard rock. Det er tungt, det er utrolig groovy og det er fengende. Jeg føler også at den er bittelitt rundere i kantene enn tidligere, men slapp av, det er ingen tegn til at de prøver seg på noe ala "I was made for loving you". De har bare fått enda mer dreisen på melodiene, uten at det har gått på bekostningen av noe annet. Det er fortsatt flust med heftige riff, tunge og suggerende rytmer, diggbar sax, og ikke minst så synger Per Borten helt fantastisk bra.
Jeg fristes veldig til å kalle Spidergawd Norges beste hard rock band, og jeg kan lett trekke fram 5-6 låter som alle burde høre, men hva er poenget? Bare sett på Spidergawd - V og skru opp volumet så langt det lar seg gjøre, det er enkelt og greit et skikkelig bra album!
9/10

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

The Good, The Bad & The Zugly - Misanthropical house

TGTBATZ er tilbake med nytt album og har heldigvis ikke skiftet stil eller noe siden sist, de fortsetter å pøse ute god gammel scandirock med et solid glimt i øyet. Tekstene har aldri vært av det spesielt seriøse slaget, noe som gjør de til et veldig befriende band å høre på, de er på ingen måter selvhøytidelige. Musikken generelt er på ingen måter useriøs, dette er dyktige musikere på alle plasser, med en seriøs teft for fengende punk/hardcore. Jeg er ikke snauere enn at jeg mener at TGTBATZ er det beste punkrock bandet vi har i Norge per dags dato. De står ikke tilbake for noe band som Turboneger, Gluecifer, Amulet og flere har gjort før dem. Tidvis minner de meg veldig om Turboneger anno Ass Cobra, faktisk første gang jeg hørte singelen "Vik bak meg satan" så trodde jeg et øyeblikk at det var Turboneger jeg hadde satt på. Selv om TGTBATZ stjeler som ravner fra rockehistorien så står de fjellstøtt på egne ben. Dette er ingenting å tenke på, kjøp en sexy grønn vinyl elle...

The Byrds og veien videre - En diskografi historie. Del 1

The Byrds  Om jeg skulle være nødt til å svare på hvilket band eller artist som er min favoritt får jeg store problemer, det kan forandre seg fra dag til dag. Jason Isbell, Ryan Adams, Drive By-Truckers, Gluecifer, Hellacopters, Ricochets, Mc5, The Stooges, New Bomb Turks, Dinosaur Jr, Son Volt og Neil Young har alle hatt stor betydning for meg de siste 20 årene, men et band som jeg stadig vender tilbake til er The Byrds. Det er jo litt merkelig siden jeg er "bare" 40 år og har aldri opplevd dem som et samlet band i min levealder. Min møte med The Byrds var en gang i starten av 20 årene når jeg kjøpte en samlealbum på CD som ble med på biltur, derfra har det sakte men sikkert ballet på seg. Jeg har hatt perioder der jeg har lånt mye tid til andre klassiske rockeband som Beatles, Stones, Kinks, Who, Doors, Dylan og mange andre, ikke minst utallige garasje rock/nuggets band, men The Byrds er og blir mitt band. Det har også vist seg på Spotify listen jeg får tilgang til hvert...

The Dogs - Before Brutality

The Dogs fortsetter i kjent stil med å starte det nye året med album utgivelse, ikke noe poeng i å endre en vinnende formel. Musikalsk har de heller ikke gjort noen krumspring, annet enn at dette albumet er hakket mer aggressiv enn fjorårets album, som en fun fact var Norges mest solgte på vinyl i 2018. Fortsatt spilles det garasje rock/punk med pondus og teft for gode melodier. Låtene er som sagt mer aggressive og jeg føler orgelet har fått enda bedre og viktigere plass på denne enn i fjor, noe som oppleves positivt. Låtene er jevnt over meget bra og jeg synes vokalen til Schou kommer veldig til sin rett her, da tempoet sjelden dras ned til "ballade" form, men stort sett holder seg på et høy energi nivå der han hører hjemme. Gidder ikke trekke fram enkelt låter, du bør høre hele greia. Den er skikkelig bra, og jeg mener faktisk den topper bestselgeren fra i fjor. En gledelig musikalsk start på året! 9/10