B-siden

Skadefro er et black metal band fra Bodø og det er bandets andre utgivelse, utgivelsen er som jeg kan se per dags dato kun tilgjengelig digitalt. Dette er seig og atmosfærisk metall som passer godt inn i mørketiden vi er inne i nå. Det er generelt lite lys og varme å spore i musikken, tekstene er muligens det dystreste elementet da død, selvmord og fortapelse er noe som går igjen. Nå er jeg faktisk ikke så opptatt av tekstene i ekstrem metall sjangerne, for meg er det totaliteten, "råheten" og stemningen som er viktig. Og er man ute etter seig og svart metall med dyster stemning, så fungerer dette bra. Jevnt over gode låter uten at det er noe revolusjonerende med dem, men absolutt en god utgivelse og et spennende band å holde øynene åpne for. 7/10 

Da var vi endelig klar med å gjøre opp regnskapet for 2018 og levere resultat av årets favoritter. Det har vært en hard dra kamp mellom redaksjonen bestående av Evil Espen fra metal avdelingen, Honky Tonk Espen fra Americana avdelingen og  pop/rock ansvarlige The man formerly known as Espen. Her på berget har vi ekstra fokus på norske utgivelser, men krydrer tilværelsen med noen godbiter fra det store utland. Det gis ut utrolig mye bra musikk hvert år og vi rekker dessverre bare å skrape litt i overflaten av antall utgivelser, men vær trygg på at alle 20 platene som blir nevnt her virkelig fortjener å bli dratt fram i lyset. Vi presenterer årets favoritter fra 2018: 20. Death By Unga Bunga - So far so good so cool 19. Strängen - Rock på svenska 18. Barren Womb - Old money/New lows 17. Blackberry Smoke - Find a light 16. Fu Manchu - Clone of the universe 15. Bendik Brænne - Benedictionary 14. NAG - Nagged to death 13. Darling West - When I w...

Dette er Jason Isbell og bandet sin fjerde live utgivelse om vi tar med live i studio utgivelsen "Live from welcome to 1979" som kom i forbindelse med record store day i 2017. Denne er spilt inn i oktober 2017 og er satt sammen av 6 utsolgte kvelder på Ryman i forbindelse med turneen etter albumet "The Nashville sound". Platen har utelukkende kun låter fra de tre seneste studio skivene hans, og representerer slikt sett den perioden av hans karriere. Når jeg først så setlisten tenkte jeg at den var kanskje litt kjedelig og forutsigbar, de andre live utgivelsene har en (eller flere) eksklusive coverlåter som har vært med på å gjøre utgivelsen litt ekstra spennende. Min første skepsis viste seg tidlig for å være helt grunnløs. Alle som har vært på konsert med Jason Isbell & the 400 Unit har fått med seg at selv om han og bandet lager fantastiske studio album, så er det live de virkelig er ment å spilles. Fra første låt "Hope the high road" hører vi et...

Norges og svart metallens svar på Kiss har kommet ut med nytt comeback album, denne gang uten tidligere frontfigur Abbath. Må innrømme at jeg ikke hadde de helt store forventningene til albumet, men det var ærlig talt ingen grunn til bekymring. Imaget til Immortal synes jeg hele tiden har vært strekt litt vel langt, metallband balanserer ofte på en knivsegg om de ser tøff eller teit ut. Immortal med sine svarte og hvite fjes, grimaser og halvmeter lange nagler synes jeg er litt "over the top". Musikken derimot er det ingenting å si på, det er metall fra øverste hylle. Gjennomgående høyt tempo, ingen dilldall effekter alà Dimmu Borgir, men kald og mørk stemning krydret med en del kledelige og passende temposkifter. Vil ikke begynne å trekke fram enkeltlåter da hele albumet er veldig bra og gjør seg aller best som en helhet, jeg kan ikke unngå å bli trukket inn i deres eget Blashyrkh univers. Anbefales! 9/10

De gode gamle australske garasje-buldre-rock heltene i Cosmic Psychos er tilbake med ny plate, de er et godt stykke unna gammel toppform, men bare Cosmic Psychos er Cosmic Psychos så da må jeg bare skrive noen ord for gammel "vennskaps" skyld. De pløyer ikke akkurat ny mark med denne utgivelsen, den føyer seg fint inn i rekken av tidligere utgivelser, ikke-høytidelig rock med full vreng og samme holdning som alltid: Jeg kan drikke en million mer øl en deg Jeg sloss om jeg vil, men velger heller å drikke øl Seriøse tekster får andre ta seg av, vi spiller rock og drikker øl Noe av det mest fornøyelige med bandet er tekstene, og høydepunktet er for min del 60-tall flørten "Rat on the mat". Den har noen strofer jeg helst unngår å skrive, men jeg bare elsker starten/refrenget: "Oh bloody hell, the cat brought back a jew rat", med avsluttende "Oh lalala" koring er dette bare helt magisk. Avslutningen er ikke mye dårligere hvor de synger om...

Nå er ikke dette albumet sylferskt, det har vært tilgjengelig et par måneder, men bedre med en sen omtale enn ingen. Barren Womb er to nordlendinger som har base i Trøndelag og spiller en form for alternativ/støy rock som er vanskelig å sette i bås, det er alternativt i ordets rette forstand og milevis unna radiovennlig rock. Musikalsk føler jeg de ligger en plass mellom Dead Kennedys og Sonic Youth, men de ligner ikke på noen andre enn seg selv. Musikken er hard, men ikke på en heavy måte, tidvis seig og med herlig driv og temposkifter. Det er noe spesielt med disse duoene som virkelig får det til å sitte, band som White Stripes, The Mormones, Black Keys og nå Barren Womb. I due format blir rocken mer primitiv, rock i sin edleste form hvor de ikke kan gjemme seg bak noen andre, de er pokker ta nødt til å gi jernet hele veien selv. Barren Womb har laget en steintøff skive som til og med har litt melodi gjemt her og der, man må bare komme gjennom det harde og litt vanskelig tilgj...

Natur er finmarkingene i Ondt Blod sin andre plate, debuten Finmark var et skikkelig friskt pust i hardcore sjangeren for et par år siden. Må innrømme at ved første gjennomlytting så tenkte jeg at dette var så fryktelig tilgjengelig at jeg kom til å miste interessen temmelig fort, men jeg har nå hørt på albumet støtt i en ukes tid og jeg føler ikke på noen måte at det dabber av. For meg er miksen mellom hardcore i versene og de mye mer grandiose refrengene på dialekt uimotståelig, selv om det tidvis kan føles som de drar strikken litt vell langt. Albumet er full av fengende spor, noen av mine favoritter er Natur, Start han opp og Med ulver. Selv om de fleste låtene følger samme formel er det stor variasjon i dem, jeg føler aldri at de kopierer seg selv, og det er nok en av grunnen til at jeg fortsatt vil høre å den gang etter gang. Sist , men ikke minst så er det jo fryktelig sjarmerende med hardcore på nord-norsk, la oss håpe også Nord mot Nord snart kommer ut med sitt etterlengt...