B-siden

For å ha sagt det med en gang, Paal Flaata er en fantastisk vokalist, blant de absolutt beste i landet. Han er en crooner av rang. Når jeg hører på albumet og stemmen vandrer tankene mine mot Elvis Presley, Roy Orbison og Richard Hawley. Paal Flaata er der oppe sammen med dem. I mine øyne er albumet på sitt beste når han kan dra på med litt pondus i refrenget og oppbyggingen, en del av låtene som er veldig neddempet blir tidvis for anonym. Høydepunktene er uansett så mange at jeg trykt kan anbefale dette albumet til alle som har sans for Paal Flaata og hans tidligere karriere i Midnight Choir, samt alle som har sansen for tidligere nevnte artister. Nå er jeg så streng at jeg trekker et poeng for å være et cover album, såpass må den slags tåle, hadde dette vært egen skrevet materiale hadde den fått 8/10 av meg. Høydepunkt: It`s only make believe 7/10

Ida Jenshus har befunnet seg i Nashville, midt i smørøyet for inspirasjon. Der har hun sittet på en låve, klimpret på gitaren sin og skrevet noen flotte tekster. Albumet er hennes mest melankolske og rolige, med fokus på tekst, vokal og melodi. Det virker som hun har lagt sjela si i at dette skulle bli så fint som mulig, noe hun også langt på vei lykkes med. Selv om innspillingen er gjort i Nashville er det ikke noe typisk country album, men har et mer melankolsk singer/songwriter utrykk med tydelige  innslag av americana. Albumet starter med Ida på sitt beste med vakre April Child og Greatest Love, som begge er så flotte at man gjerne glemmer alt annet man måtte holde på med. Midtveis tar plata seg en slags hvilepause med et par instrumentallåter som ikke tar pusten fra meg, før den henter seg fint inn igjen og er tilbake på topp med tittelsporet. Et album for meditasjon og mørke vinterkvelder. Høydepunkt: April Child 8/10

Hva i all verden er Lüt? Lüt er i hvert fall en gjeng ungdommer fra den meget oppegående rockebyen Tromsø, som spiller en variant av hardcore. Det vil si at vokalen er i hvert fall hardcore, mens det instrumentale ofte ligger på melodiøs punk/rock ala noe Surferosa holdt på med i sin tid. Det låter meget bra, med bra driv, melodiøst og fengende, og de skiller seg ut fra mye annen musikk i hardcore/punk gaten. Høydepunktet i mine ører er på kanskje den mest rendyrkede hardcore låten på albumet "Mer Å vise til", men det er nok låter som "Trash gjennom" og "Prisen" som vil treffe folk flest. Uansett Lüt er kult! 7/10

Sivert Høyems nye superband sin første utgivelse, en 4-spors EP som er som slike utgivelser flest litt ujevn, men de ønsker nok ikke å svi av det beste kruttet før et fullt album kommer. Første låt ut Humiliation er stjerna i utgivelsen, den minner meg litt om REM fra tidlig nittitall, en flott pop/rock låt med hit potensiale. Videre høres det ut som det er alternativ rock fra 80- og starten av 90-tallet som er hoved inspirasjonskilden til bandet. På låta Head Wound minner de meg en god del om The Cramps, med det som følger med på godt og vondt. Uansett blir det spennende å følge dette bandet videre, lovende start. 7/10

Dig Deeper har her laget en plate i et psykedelisk, vestkyst, country/rock landskap som starter helt fenomenalt, men som ikke helt klarer å opprettholde den samme kvaliteten hele veien. Når jeg hører på a-siden tenker jeg at dette må være en av årets beste plater, de neste låtene følger greit opp, men siste låt blir for meg et psykedelisk jam antiklimaks. For meg ødelegger det en del for helhetsbilde, men nå er jo uansett resten bra og absolutt verdt kjøpet. Høydepunkt: Stars tonight (have you seen) 7/10

Kanskje årets mest gledelige overraskelse! Når jeg først fant ut at selveste Chris Hillman skulle komme ut med ny plate hadde jeg små forhåpninger, det var tross alt lenge siden han hadde laget noe nytt. Men mannen fra Byrds, Flying Burrito Brothers, Manassas, Desert Rose band og ikke minst en rikholdig solo karriere, gjorde alle bekymringer til skamme. Melodiene er velspilte, han synger bra og platen er godt skrudd sammen av Tom Petty. Som for øvrig var noe av det siste Petty gjorde, dessverre. Her får vi flere nikk bakover i karrieren med nyinnspillinger av gamle låter, noen helt nye og et par cover låter. Det er få om ingen dødpunkter på albumet, og når det er ferdig vil jeg bare sette den på en gang til. Hillman selv mener dette er hans siste album, om det så er vil det være et ypperlig punktum i karrieren. Høydepunkt: Here she comes again. 9/10