B-siden

Natur er finmarkingene i Ondt Blod sin andre plate, debuten Finmark var et skikkelig friskt pust i hardcore sjangeren for et par år siden. Må innrømme at ved første gjennomlytting så tenkte jeg at dette var så fryktelig tilgjengelig at jeg kom til å miste interessen temmelig fort, men jeg har nå hørt på albumet støtt i en ukes tid og jeg føler ikke på noen måte at det dabber av. For meg er miksen mellom hardcore i versene og de mye mer grandiose refrengene på dialekt uimotståelig, selv om det tidvis kan føles som de drar strikken litt vell langt. Albumet er full av fengende spor, noen av mine favoritter er Natur, Start han opp og Med ulver. Selv om de fleste låtene følger samme formel er det stor variasjon i dem, jeg føler aldri at de kopierer seg selv, og det er nok en av grunnen til at jeg fortsatt vil høre å den gang etter gang. Sist , men ikke minst så er det jo fryktelig sjarmerende med hardcore på nord-norsk, la oss håpe også Nord mot Nord snart kommer ut med sitt etterlengt

Dette er Sweden sitt fjerde album siden 2012, men jeg må dessverre si at dette er et band som har gått fullstendig under min radar av en eller annen merkelig grunn. Jeg gikk derfor på denne oppgaven med helt blanke ark. Når jeg så på et band bilde av denne mer eller mindre skjeggete gjengen, så tenkte jeg at dette var nok noe tung 70-talls inspirert Black Sabbath-ish hard rock. Det var det så sannelig ikke! Her får vi servert friske, fengende og herlige melodier, dette er powerpop som det oser god og vårlig stemning av. Nå er jo jeg glad i å sammenligne med andre band, og om jeg skal gjøre det så er The Yum Yums, Ash og Teenage Fanclub band som jeg får assosiasjoner til, og å bli sammenlignet med nevnte band er for meg bare positivt. Albumet er full av gode låter, og selv om noen av låtene har tekster om samlivsbrudd og slikt, så føles det ut som albumet er full av positiv energi. Om man skal trekke fram og starte med en låt, så er singelen "April`s fool" 100% herlig og e

Sunshine Reverberation er et band fra Tromsø som er ute med sin andre plate, her spilles psykadelisk garasjerock med noen tendenser til surf inni mellom. Krautrock nevnes også flere plasser. Det som først og fremst slår meg med albumet er de fengende rytmene og den heftige gitarspillingen, i en mer perfekt verden ville dette vært selvskrevet på de fleste dansegulv landet rundt, jeg sliter med å sitte stille når jeg hører på dette. Låtoppbyggingen er veldig spennende her, det høres ut som musikken lever sitt eget utsvevende liv, med en ny tvist rundt hver en sving. Vokalen er egentlig ganske anonym i lydbildet, noe som i grunn passer musikken veldig godt, men jeg savner noe mer fengende refrenger som også gjør at jeg vil synge, ikke bare danse. Alt i alt er dette en fornøyelig og spennende plate som jeg garantert vil trekke frem ved jevne mellomrom. 7/10

Møblos er et nytt norsk band dannet så sent som i 2015, og ifølge dem selv spiller de groovy 70-talls rock med brutaliteten til doom- og stoner metal. Førsteinntrykket mitt var en miks mellom 80-talls heavy og 90-talls alternativ metal, og det er nok noe av utfordringen til bandet enda, de mangler en klar rød tråd av hvilken stil de spiller. Første låt ut "Stoneman" er en tøff og fengende klassisk heavy metal låt, neste låt ut "Through the core" er en seigere sak som kan minne om noe fra tidlig Black Sabbath. Begge disse er høydepunktet på EPèn for min del, de neste to låtene er tidvis veldig bra, men spriker litt for mye og blir alt i alt for ujevne. Har du sansen for hard rock og heavy metal er dette et band som kan bli meget spennende framover, de har for all del mye potensiale, og jeg vil tro dette funker som bare juling live! 6/10

En ting er sikkert, svensker kan lage rock n roll! Deadheads er et band fra Gøteborg som jeg kom over ved en tilfeldighet mens jeg egentlig skulle søke meg fram til et annet band som het noe med dead (Dead Lörd), svensk de også faktisk. Når jeg trykte play på dette for meg helt ukjente bandet så fikk jeg meg en gledelig bakoversveis, dette er high energy rock n roll som svenskene er så fryktelig gode på. Dette er fullt på høyde med Hellacopters, Nomads og Backyard Babies, og jeg har en stor mistanke om at disse gutta har hørt mye på australske Radio Birdman. Deadheads ønsker ikke å være noe annet enn seg selv, de står selvfølgelig fjellstøtt på egne ben, men når de spiller slik riffbasert gitarrock så er det mange band i rockehistorien som de vil ha likheter med. Det farlige da er at man hører litt og så setter man heller på de gamle trendsetterne i MC5, Stooges eller Radio Birdman. Det gjør jeg ikke med Deadheads, når b-siden ebber ut, snur jeg skiva og starter på nytt. Dette alb