B-siden

Gribbene er et band fra Oslo og Megomani er bandets andre utgivelse. Uten å vite så mye om bandet fra før, da tenker jeg på medlemmenes bakgrunn, inspirasjonskilder og lignende. Så tar jeg en råsjanse og påstår at bandet er født med punkrock i ryggraden og Raga Rockers på stereon under hele oppveksten. Her får vi servert rå og rett fram rock n roll med treffende tekster, nervefull vokal og et ustoppelig driv. Det to første låtene i "Sviker`n" og "Jeg er redd" setter standarden og sender tankene til god gammel Raga Rockers, men dette burde også kunne fenge til dagens ungdom som hører på Oslo Ess og egentlig alle band som spiller rock n roll med høy energi. For det er akkurat det Gribbene driver med, og det med overbevisning! 8/10

Trondheims bandet Spidergawd sin femte symfoni, og viser ingen tegn til stagnasjon. Spidergawd var høyt oppe etter kraftutblåsningen fra 2017, her fortsetter de i velkjent stil med sin egen særegen type hard rock. Det er tungt, det er utrolig groovy og det er fengende. Jeg føler også at den er bittelitt rundere i kantene enn tidligere, men slapp av, det er ingen tegn til at de prøver seg på noe ala "I was made for loving you". De har bare fått enda mer dreisen på melodiene, uten at det har gått på bekostningen av noe annet. Det er fortsatt flust med heftige riff, tunge og suggerende rytmer, diggbar sax, og ikke minst så synger Per Borten helt fantastisk bra. Jeg fristes veldig til å kalle Spidergawd Norges beste hard rock band, og jeg kan lett trekke fram 5-6 låter som alle burde høre, men hva er poenget? Bare sett på Spidergawd - V og skru opp volumet så langt det lar seg gjøre, det er enkelt og greit et skikkelig bra album! 9/10

Sterkt comeback album fra Minor Majority, her får vi servert pop/rock melankoli fra øverste hylle med den behagelige stemmen til Pål Angelskår i fokus. Etter en litt tam start med et par middels låter tar det seg betraktelig opp og vi får en variert miks av piano ballader, duetter og mer gitarbasert låter som nok gjør seg ypperlig live. Låtene er veldig igjenkjennbar og trygge for alle som har hatt sansen for bandet tidligere, noen av låtene er også i mine øyne blant bandets beste. Duetten "Another Year" med Linnea Dale og tittellåten "Napkin poetry" er gode eksempler, låter til å bli glad i og som passer utmerket godt når vi sitter krøllet sammen i sofakroken i denne mørke tiden av året. 8/10

The Dogs fortsetter i kjent stil med å starte det nye året med album utgivelse, ikke noe poeng i å endre en vinnende formel. Musikalsk har de heller ikke gjort noen krumspring, annet enn at dette albumet er hakket mer aggressiv enn fjorårets album, som en fun fact var Norges mest solgte på vinyl i 2018. Fortsatt spilles det garasje rock/punk med pondus og teft for gode melodier. Låtene er som sagt mer aggressive og jeg føler orgelet har fått enda bedre og viktigere plass på denne enn i fjor, noe som oppleves positivt. Låtene er jevnt over meget bra og jeg synes vokalen til Schou kommer veldig til sin rett her, da tempoet sjelden dras ned til "ballade" form, men stort sett holder seg på et høy energi nivå der han hører hjemme. Gidder ikke trekke fram enkelt låter, du bør høre hele greia. Den er skikkelig bra, og jeg mener faktisk den topper bestselgeren fra i fjor. En gledelig musikalsk start på året! 9/10

Alexander Pettersen er for en del kjent som frontmannen i americana/country/rock bandet The South, dette er hans solo debut. Musikalsk er dette et stykke unna The South, her befinner vi oss i noenlunde samme gate som albumene Bruce Springsteen - Tunnel of love og Ryan Adams -Prisoner. Altså album som i bunn og grunn handler om å bli forlatt av en dame, bare her er det mindre stadionrock og enda mer tristesse. Litt rart å tenke tilbake til Ida Jenshus sin siste plate som hun slapp i 2017, etter at hun hadde flyttet til Nashville. For så å høre låtene "Someone (you used) to love " og "Ticket to Nashville" på dette albumet. Det henger sammen, det er personlig, det er trist og det er vakkert. Begge de to nevnte låtene er fine å sjekke ut, men hele albumet er verdt å få med seg for alle som har sansen for melankolsk pop/rock. 7/10

Nesten et halvår siden denne ble gitt ut, men bedre sent enn aldri for noen få ord. Stoner/Doom metal band fra Fauske om jeg ikke tar helt feil, i mine ører mer stoner enn doom. Her er det mye seige og tunge riff som faktisk minner meg om Kyuss når vokalisten synger med ren vokal, men er også stor andel av brøle vokal som gir albumet variasjon. I tillegg dras tempo betraktelig opp på enkelte låter, hvor de etter min mening er på sitt beste, da de høres ut som et godstog uten bremser på full fart mot stupet. At bandet bare består av to personer på gitar og trommer er virkelig imponerende. Hardt, tungt og godt album fra Nordland! 7/10