Gå til hovedinnhold

Spidergawd - V


Trondheims bandet Spidergawd sin femte symfoni, og viser ingen tegn til stagnasjon. Spidergawd var høyt oppe etter kraftutblåsningen fra 2017, her fortsetter de i velkjent stil med sin egen særegen type hard rock. Det er tungt, det er utrolig groovy og det er fengende. Jeg føler også at den er bittelitt rundere i kantene enn tidligere, men slapp av, det er ingen tegn til at de prøver seg på noe ala "I was made for loving you". De har bare fått enda mer dreisen på melodiene, uten at det har gått på bekostningen av noe annet. Det er fortsatt flust med heftige riff, tunge og suggerende rytmer, diggbar sax, og ikke minst så synger Per Borten helt fantastisk bra.
Jeg fristes veldig til å kalle Spidergawd Norges beste hard rock band, og jeg kan lett trekke fram 5-6 låter som alle burde høre, men hva er poenget? Bare sett på Spidergawd - V og skru opp volumet så langt det lar seg gjøre, det er enkelt og greit et skikkelig bra album!
9/10

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

The Byrds og veien videre - En diskografi historie. Del 1

The Byrds  Om jeg skulle være nødt til å svare på hvilket band eller artist som er min favoritt får jeg store problemer, det kan forandre seg fra dag til dag. Jason Isbell, Ryan Adams, Drive By-Truckers, Gluecifer, Hellacopters, Ricochets, Mc5, The Stooges, New Bomb Turks, Dinosaur Jr, Son Volt og Neil Young har alle hatt stor betydning for meg de siste 20 årene, men et band som jeg stadig vender tilbake til er The Byrds. Det er jo litt merkelig siden jeg er "bare" 40 år og har aldri opplevd dem som et samlet band i min levealder. Min møte med The Byrds var en gang i starten av 20 årene når jeg kjøpte en samlealbum på CD som ble med på biltur, derfra har det sakte men sikkert ballet på seg. Jeg har hatt perioder der jeg har lånt mye tid til andre klassiske rockeband som Beatles, Stones, Kinks, Who, Doors, Dylan og mange andre, ikke minst utallige garasje rock/nuggets band, men The Byrds er og blir mitt band. Det har også vist seg på Spotify listen jeg får tilgang til hvert
Legg inn en kommentar
Les mer

Neil Young + Promise of the real - The Visitor

Neil Young er en av artistene jeg setter høyest i musikkhistorien, men dessverre er ikke Neil Young anno 2017 spesielt spennende. Selv om jeg er enig om at Trump er en dust og at vi bør ta bedre vare på jorden, så blir det for mye politikk og fjas, og for lite fokus på det musikalske i denne utgivelsen (også!). I tillegg er det et sammensurium av sjangere han skal innom, mariachi, blues og storband for å nevne noe. Det gjør at albumet fremstår som rotete, men på sitt beste er det faktisk ganske bra. Nå har mannen gitt ut 6-7 utgivelser bare siden 2014, med mer fokus og om han kunne vært mye mer selvkritisk til eget materiale, så kunne vi nok fått nok en sterk plate fra Neil Young. Jeg lever i håpet, men har nok ikke helt troen. 4/10
Legg inn en kommentar
Les mer

Rebealliun - Bringer of War (The last stand)

Rebealliun er fra Brasil og spiller aggressiv death metal, noe som ikke er hverdagskost her i huset. Uten at jeg har satt meg så veldig godt inn i tekstene så er det et tydelig krigs tema over albumet, jeg vil ikke nødvendigvis si at det er en konsept plate, men det er nok ingen tilfeldighet at trommene høres ut som om noen fyrer løs med maskingevær. Tempoet er høyt hele veien, noe som igjen gjør at det er lite variasjon på låtene. De prøver å krydre en del av låtene med gitarsoloer, men dessverre høres ofte de veldig malplasserte ut. For meg er de på sitt beste når de dundrer av gårde uten at de prøver seg på noe solo krydder, låtene "Bringer of war" og "Kings of the unholy blood" som kommer mot slutten av platen er de beste eksemplene på dette. Folk som er mer die hard death metal fans vil nok finne flere knagger å henge hatten sin på, men for meg holder ikke dette helt inn, jeg tar med meg hatten under armen og går videre. 5/10  
Legg inn en kommentar
Les mer