The Byrds
Om jeg skulle være nødt til å svare på hvilket band eller artist som er min favoritt får jeg store problemer, det kan forandre seg fra dag til dag. Jason Isbell, Ryan Adams, Drive By-Truckers, Gluecifer, Hellacopters, Ricochets, Mc5, The Stooges, New Bomb Turks, Dinosaur Jr, Son Volt og Neil Young har alle hatt stor betydning for meg de siste 20 årene, men et band som jeg stadig vender tilbake til er The Byrds.
Det er jo litt merkelig siden jeg er "bare" 40 år og har aldri opplevd dem som et samlet band i min levealder. Min møte med The Byrds var en gang i starten av 20 årene når jeg kjøpte en samlealbum på CD som ble med på biltur, derfra har det sakte men sikkert ballet på seg. Jeg har hatt perioder der jeg har lånt mye tid til andre klassiske rockeband som Beatles, Stones, Kinks, Who, Doors, Dylan og mange andre, ikke minst utallige garasje rock/nuggets band, men The Byrds er og blir mitt band. Det har også vist seg på Spotify listen jeg får tilgang til hvert år over hvilke band som ble mest spilt foregående år, da er The Byrds (nesten) alltid med, mens mine andre favoritter er mer avhengig av nye utgivelser.
Min fascinasjon for bandet og mitt samlemani har gjort at jeg har kjøpt og samlet på ikke bare Byrds album, men også album til medlemmene og album de har medvirket i. Det har lagt grunnlaget for denne diskografien hvor jeg ønsker å samle de offisielle album utgivelsene til bandet og medlemmene i kronologisk rekkefølge, med litt historie og omtaler rundt.
The Byrds var et band spekket med musikalske kvaliteter som kanskje bare The Beatles er i nærheten av i musikkhistorien. Bare la navnene Roger McGuinn, Gene Clark, David Crosby og Chris Hillman synke inn i din bevissthet. Dette var original medlemmene i tillegg til trommis Michael Clarke, som nok må ta til takke av å befinne seg i skyggen av de andre fire. I tillegg var en ikke ubetydelig mann med navn Gram Parsons en del av bandet en liten periode, og han satte store spor etter seg og vil få en viktig rolle i denne historien. Enda flere medlemmer skal vi stifte bekjentskap med i denne diskografien, men de originale medlemmene og Gram Parsons er de viktigste.
The Byrds var kjent for å lage coverversjoner av Bob Dylan og Pete Seeger, i tillegg til å skrive egne låter. Gene Clark var den viktigste tekstforfatteren av bandmedlemmene på de første platene, mens de andre kom mer til etter hvert (ettersom Gene måtte slutte etter tredje album).
Dette skal ikke være en biografi om The Byrds hvor bandets historie er i fokus, men en gjennomgang av de klassiske albumene til bandet og album til bandets medlemmer i tiden etter, både som solo artister og i andre band.
Dette er en kronologisk gjennomgang av årene fra og med debut albumet kom ut, vurderingene av albumene er høyst subjektive, her er det lov til å være uenig.
1965
The Byrds - Mr. Tambourine Man (Juni)
The Byrds ble satt på kartet med en gang med dette folk-rock mesterverket av en skive. Tittellåten var det faktisk bare Roger McGuinn (da Jim McGuinn) som var med på å spille inn sammen med en gjeng studio musikere, men derifra og ut var resten av medlemmene med. Albumet har et veldig sjarmerende 60-talls lydbilde, dette blandet med gode tekster, fine melodier, flotte harmonier og en tydelig og umiskjennelig gitar gjør dette fortsatt til en særdeles lyttervennlig affære. Et album uten dødpunkter.
10/10
The Byrds - Turn! Turn! Turn! (Desember)
Bandet ventet ikke lenge med å komme med en oppfølger til debuten, bare et halvår senere var neste album klart. Her fortsetter The Byrds i samme stilen med melodiøs folk-rock spekket med kledelige pop elementer, som i mine øyne og ører ikke står noe tilbake fra debuten. Topp kvalitet hele veien!
10/10
1966
The Byrds - Fifth Dimension (Juli)
På Fifth Dimensions tok The Byrds folk-rocken sin et steg videre med å gjøre den mer psykadelisk i stilen, i tillegg til at den også er hakket mer rocka. Her bidrar alle medlemmene på låtskriver siden. Selv om albumet er tidvis strålende, så sitter den ikke like godt som de to første hos meg, kall det en minimal formdupp. Dette var siste albumet på 60-tallet hvor Gene Clark var et fullverdig medlem av bandet.
9/10
1967
Gene Clark with the Gosdin Brothers (Januar)
Gene Clark gikk "solo" etter han var ferdig i The Byrds, men musikalsk holdt han samme stødige folk-rock kurs som de første albumene til The Byrds. Chris Hilman og Michael Clarke bidro på dette albumet som rytmeseksjon, i tillegg til en annen Byrd gitarist fra en senere periode med, Clarence White. Et bra album som føyer seg fint inn i rekken av Byrds album, selv om det ikke er det.
8/10
The Byrds - Younger Than Yesterday (Februar)
Bandet var nå en kvartett med de fire gjenstående originalmedlemmene, de fortsatte å utvikle lydbilde sitt med å involvere mer spor av country i tillegg til folk og psykadelisk rock. David Crosbys låt "Mind gardens" er sannsynligvis den mest psykadeliske låten til bandet, og er nok for folk flest litt vanskelig å like, meg inkludert. Bort sett fra den så er dette et av bandets klart beste album, varierte låter og en bra miks mellom egne og coverversjoner.
9/10
1968
The Byrds - The Notorious Byrd Brothers (Januar)
Bandet var under innspillingen av dette albumet preget av en god del uro innad, blant annet så forsvant David Crosby og Michael Clarke ut i prosessen, i tillegg var Gene Clark inne igjen noen uker før han også måtte ut. Selv om albumet i seg selv er meget bra, bærer det også litt preg av et band i endring. Om det var spor av country på det foregående albumet, så tok de her enda et steg lenger.
8/10
The International Submarin Band - Safe at Home (Mars)
Meanwhile at Gram Parsons camp...
I løpet av 1967 hadde Gram Parsons allerede spilt inn en country plate med sitt eget band The International Submarine Band, den ble utgitt i mars 1968. Da var allerede bandet oppløst og Parsons var ledig for andre prosjekter, noe som gjorde at han kunne steppe inn i tomrommet etter David Crosby i The Byrds. Dette albumet er noe ujevnt og med litt spinkel lyd, men på sitt beste veldig bra. Sjekk ut låtene Blue eyes, Miller`s cave og Luxery liner.
8/10
The Byrds - Sweetheart of the Rodeo (August)
Med Gram Parsons som medlem i bandet forlot de folk-rocken og spilte inn et tradisjonelt country album, som av mange regnes som den første og viktigste country-rock albumet. Gram Parsons har hatt ekstremt stor påvirkning på dette albumet, faktisk føles det mer som den naturlige etterfølgeren etter Safe at home, enn etter Notorious Byrd brothers. Dessverre ble dette det eneste albumet hvor Gram Parsons var med i The Byrds, men han hadde etter dette satt evige spor etter seg.
10/10
Dillard & Clark - The Fantastic expedition of Dillard & Clark (Oktober)
1968 var på mange måter country-rockens år 0, til og med Gene Clark omfavnet sjangeren med sin nye kompanjong Doug Dillard. Her får vi servert Gene Clark sine gode melodier og tekster, men nå mer innen country og bluegrass enn folk-rock. Et meget bra album jeg stadig vender tilbake til.
9/10
1969
The Byrds - Dr. Byrds & Mr. Hyde (Februar)
På dette tidspunktet er det kun Roger McQuinn igjen av de originale medlemmene, her fortsetter bandet å spille noe country samtidig som de tar et steg tilbake til tidligere stiler. Albumet er ikke helt der oppe sammen med tidligere bragder, til det er ikke låtene gode nok og albumet noe ujevnt. Med tanke på at både Chris Hillman og Gram Parsons forlot bandet i forkant, så forsvant også mye talent og kreativitet ut. Foruten McQuinn bestod nå bandet av Clarence White (gitar), Gene Parsons (trommer) og John York (bass). Ikke at det er dårlige musikere, men det stemte ikke like godt på denne.
6/10
The Flying Burrito Brothers - The Guilded Palace of Sin (Februar)
Gram Parsons og Chris Hillman startet The Flying Burrito Brothers sammen og fikk etter hvert selskap av tidligere Byrds trommis Michael Clarke. Her kommer den virkelige oppfølgeren etter Sweetheart of the rodeo og den er minst like bra. Countryrock har knapt noen gang vært bedre enn på dette albumet, her får Gram Parsons være den frontpersonen en mann med sitt talent bør være. Utbryterne gjør en country knock-out på The Byrds dette året.
10/10
Crosby, Stills & Nash - S/T (Mai)
Knock-out nummer 2, denne gang er det innen folk-rock. David Crosby har slått seg sammen med Graham Nash og Stephen Stills og laget et album spekket av gode melodier og himmelske harmonier.
Det måtte ha vært litt vanskelig på dette tidspunktet å være Roger McQuinn og se at sine gamle bandkompiser gi ut slike mesterverk, men han kaster heldigvis ikke inn årene av den grunn.
10/10
Dillard & Clark - Through the morning, through the night (August)
Gene Clark fortsetter sitt samarbeid med Doug Dillard og gir ut enda et album i samme stil, men låtene er ikke fullt så bra denne gang.
The Byrds fortsetter med sin nye besetning, denne gang er det et realt hopp opp i kvalitet og kreativitet. Store deler av albumet er meget fornøyelig lytting innenfor en slags rocka country, mer alternativ lyd enn det vi ble kjent med på Sweetheart året før. Dette er mer roots rock, en stil som skal bli adskillig mer kjent i årene som kommer.
8/10
1970
Crosby, Stills, Nash & Young - Deja Vu (Mars)
Crosby, Stills og Nash har her fått selskap av Neil Young, og det fremstår som langt mer gitar og blues orientert enn debuten uten Young. Dette albumet består hovedsakelig av gode enkeltlåter av de forskjellige medlemmene, som på en noe underlig måte er blitt et felles album. Selv om dette regnes som en stor klassiker så blir den litt ujevn i mine ører, jeg savner mye av samspillet og harmoniene fra albumet som kom året før, men som sagt er det mange gode enkeltlåter her.
8/10
The Flying Burrito Brothers - Burrito Deluxe (April)
Burrito brødrene fortsetter her med gnistrende countryrock som omtrent ingen gjør bedre enn dem, men det er uro i leiren. Dette er faktisk siste albumet Gram Parsons var med i bandet, han fikk sparken av Chris Hillman som overtok kapteinsbindet. Selv om musikken som ble skapt på de to første albumene er upåklagelig, var dette et noe kaotisk band med hyppige utskiftninger. At frontmannen Gram Parsons var hard på diverse ulovlige stoffer, hadde nok sitt å si for urolighetene og ble til slutt hans bane.
9/10
The Byrds - Untitled (Oktober)
Dette albumet er et litt artig og spennende konsept. Den ble gitt ut som en dobbel lp, hvor første platen er en live plate og andre er en studio plate med nye låter. Ny mann på bass, nå har Skip Battin overtatt den posisjonen. Låtene er jevnt over gode, her har de tatt et ekstra steg vekk fra country og spiller mer klassisk rock. Albumet regnes av mange som det beste av de siste albumene, og det er mye mulig at det er sant.
8/10
1971
David Crosby - If I could only remember my name (Februar)
Debutalbumet til David Crosby regnet som en klassiker innen vestkyst rock og folk rock, og det er sikkert med rette. Personlig har jeg ikke helt sansen for den svevende og alternativ/hippie måten han fremfører mange av sangene sine på, jeg liker han best når han er en del av et band og ikke får hele oppmerksomheten for seg selv. Dette er selvfølgelig en smakssak. Når det er sagt så hører også jeg at det er mye bra på dette albumet også.
8/10
The Flying Burrito Brothers - S/T (Mai)
På dette tidspunktet er som tidligere nevnt Gram Parsons ute av bandet og Chris Hillman var lederen. Albumet er egentlig et meget bra countryrock album, men x-faktoren til Gram Parsons mangler. Låtene er gode, bare ikke fullt så gode som tidligere. Bandet fortsetter dessverre å være en meget urolig enhet, noe som gjør at Chris Hillman takker for seg. Etter hans avgang er det ingen originale medlemmer igjen, bandet lever videre etter det, men forsvinner dermed ut av denne historien.
7/10
The Byrds - Byrdmaniax (Juni)
The Byrds var et ivrig band som gjerne ga ut et album i halvåret, og noen ganger skinner det vel godt igjennom at det er i overkant ofte. Noe dette albumet er et godt eksempel på. Det er et variert album med noe gospel, country og rock, i tillegg har produsenten lagt til både blåsere og strykere på platen. Dette var visst nok uten at bandet var gjort oppmerksom på det. Men det største problemet er mangelen på virkelig gode låter, det blir veldig middels med bare 2-3 låter som frister med gjenhør.
5/10
Gene Clark - White Light (August)
Gene Clark har på ingen måte glemt av sine ferdigheter innen folk rock, og her viser han seg på ny fram som en formidabel låtskriver og artist. Albumet er stort sett jevnt over rolig og nedpå med akustiske instrumenter og framføring, og låtene er sterke hele veien gjennom.
Albumet starter med en gnistrende rockelåt som minner en del om The Who i mine ører, før det fortsetter med countryrock i kjent stil. Et bra album, men blir noe ujevn utover platen. Dette er det siste albumet med den "nye" besetningen, hvor kun Roger McGuinn var igjen av de originale.
7/10
1972
Graham Nash & David Crosby - S/T (April)
Ikke et veldig spennende album fra disse to herrene, er noen gode enkeltlåter her, men stort sett Graham Nash som står bak dem. Sjangermessig er det ingen store overraskelser, vestkyst rock med vante drømmende hippie låter fra Herr Crosby.
6/10
Stephen Stills & Manassas - S/T
1973
Gram Parsons - GP (Januar)
Gram Parsons gir etter hvert ut sitt første solo album, her er det ingen store overraskelser i sjanger. Gram var aldri noe begeistret for betegnelsen countryrock, han kalte musikken sin for "Cosmic american music". Det for at han skulle kunne blande inn soul, gospel, blues og annet, sammen med country og rock når han måtte ønske det. Emmylou Harris bidrar mye med sang og koring på dette albumet, noe som gir den en ekstra dimensjon.
10/10
Gene Clark - Roadmaster (Januar)
Etter at White Light albumet skuffet salgsmessig ble det en del uenigheter rundt neste utgivelse, noe som resulterte i et album satt sammen av forskjellige innspillinger fra en 2 års periode. Det skulle man egentlig ikke tro, da dette fremstår som et meget bra håndverk. Litt mer rocka og større produksjon enn tidligere, men kanskje hakket mer ujevn også.
The Byrds - Byrds (Februar)
I 1973 kom det aller siste offisielle studioalbumet fra bandet ut, da var attpåtil hele original besetningen samlet igjen. Alt lå til rette for en ny klassiker, men slik gikk det ikke. Reunion album har en tendens til å bli litt bleke kopier av tidligere storhet, og slik var det også her. Albumet er på ingen måter dårlig, men jeg sitter igjen med en følelse av at dette er en samling låter de hadde til overs etter andre prosjekter.
6/10
Manassas - Down the Road (April)
Stephen Stills, Chris Hillman og venner spilte inn enda et album under Manassas navnet, men noe klassiker ble det ikke. Låtene sitter ikke like godt, og jeg har ikke helt sansen for innblandingen av latin-amerikansk musikk og rytmer.
Roger McGuinn - S/T (Juni)
Sjefen sjøl må ha hatt sitt eget debut album i bakhodet mens han dro i gang reunion med originale The Byrds. Dessverre er det ikke full klaff på den her heller, til det er den for lite fokusert. Personlig kan jeg styre meg for en del av jazz og psykadeliske preget noen låter har, det låter og kler mannen mye bedre når han holdt seg til mer roots rock og countryrock. Heldigvis er det også noen slike låter å finne her.
6/10
Gene Parsons - Kindling (November)
Nok et album som låter umiskjennelig som GP og som føyer seg perfekt inn i rekken av hans album. Låtene er sterke og samarbeidet med Emmylou Harris helt himmelsk. Dessverre ble dette siste kapittelet i historien om GP, som allerede var død når albumet ble utgitt.
Enda et nytt band med Chris Hillman, dette bandet ble satt sammen for å bli en slags countryrockens svar på Crosby, Stills & Nash. De klarte aldri å få anerkjennelsen og salgstall som den populære trioen, men dette er et album som er vel verd å få med seg. Liker du Eagles for eksempel vil nok også dette falle i god smak.
No Other er et album som er vanskelig å sette i bås, det er en smeltedigel av folk, country, soul, gospel og mere til. Produksjonen er stor og låtene er topp, men selvsagt skuffet den salgsmessig når den kom ut og som ved mange andre klassikere fikk den ikke annerkjennelsen den fortjente. Det har på sin plass endret seg med tiden, og det er få som ikke regner denne som en viktig klassiker den dag i dag. Må høres!
Roger McGuinn - Peace on you (Oktober)
Leser man anmeldelsen av albumet på Allmusic.com får man ikke særlig høye forhåpninger til den, men der synes jeg de bommer meget. I mine ører er dette andre albumet til McGuinn et solid hopp opp fra første, og er et bra klassisk 70-talls rocke album (hva nå enn det betyr).
Del 1 handler om de 10 første årene fra 1965 til 1974. Om det noen gang blir laget en del 2, vet jeg egentlig ikke. Men det vi eventuelt kan se fram til da er et at noen av de originale medlemmene starter opp igjen sammen og lager flere nye album, ingen under noe The Byrds navn dog. Chris Hillman starter en solo karriere og flere nye band, Gene Clark får sin største kommersielle suksess, Roger McGuinn får litt mer sving over i hvert fall en av sine solo album og David Crosby er litt av og på.
Om jeg skulle være nødt til å svare på hvilket band eller artist som er min favoritt får jeg store problemer, det kan forandre seg fra dag til dag. Jason Isbell, Ryan Adams, Drive By-Truckers, Gluecifer, Hellacopters, Ricochets, Mc5, The Stooges, New Bomb Turks, Dinosaur Jr, Son Volt og Neil Young har alle hatt stor betydning for meg de siste 20 årene, men et band som jeg stadig vender tilbake til er The Byrds.
Det er jo litt merkelig siden jeg er "bare" 40 år og har aldri opplevd dem som et samlet band i min levealder. Min møte med The Byrds var en gang i starten av 20 årene når jeg kjøpte en samlealbum på CD som ble med på biltur, derfra har det sakte men sikkert ballet på seg. Jeg har hatt perioder der jeg har lånt mye tid til andre klassiske rockeband som Beatles, Stones, Kinks, Who, Doors, Dylan og mange andre, ikke minst utallige garasje rock/nuggets band, men The Byrds er og blir mitt band. Det har også vist seg på Spotify listen jeg får tilgang til hvert år over hvilke band som ble mest spilt foregående år, da er The Byrds (nesten) alltid med, mens mine andre favoritter er mer avhengig av nye utgivelser.
Min fascinasjon for bandet og mitt samlemani har gjort at jeg har kjøpt og samlet på ikke bare Byrds album, men også album til medlemmene og album de har medvirket i. Det har lagt grunnlaget for denne diskografien hvor jeg ønsker å samle de offisielle album utgivelsene til bandet og medlemmene i kronologisk rekkefølge, med litt historie og omtaler rundt.
The Byrds var et band spekket med musikalske kvaliteter som kanskje bare The Beatles er i nærheten av i musikkhistorien. Bare la navnene Roger McGuinn, Gene Clark, David Crosby og Chris Hillman synke inn i din bevissthet. Dette var original medlemmene i tillegg til trommis Michael Clarke, som nok må ta til takke av å befinne seg i skyggen av de andre fire. I tillegg var en ikke ubetydelig mann med navn Gram Parsons en del av bandet en liten periode, og han satte store spor etter seg og vil få en viktig rolle i denne historien. Enda flere medlemmer skal vi stifte bekjentskap med i denne diskografien, men de originale medlemmene og Gram Parsons er de viktigste.
The Byrds var kjent for å lage coverversjoner av Bob Dylan og Pete Seeger, i tillegg til å skrive egne låter. Gene Clark var den viktigste tekstforfatteren av bandmedlemmene på de første platene, mens de andre kom mer til etter hvert (ettersom Gene måtte slutte etter tredje album).
Dette skal ikke være en biografi om The Byrds hvor bandets historie er i fokus, men en gjennomgang av de klassiske albumene til bandet og album til bandets medlemmer i tiden etter, både som solo artister og i andre band.
Dette er en kronologisk gjennomgang av årene fra og med debut albumet kom ut, vurderingene av albumene er høyst subjektive, her er det lov til å være uenig.
1965
The Byrds - Mr. Tambourine Man (Juni)
10/10
The Byrds - Turn! Turn! Turn! (Desember)
Bandet ventet ikke lenge med å komme med en oppfølger til debuten, bare et halvår senere var neste album klart. Her fortsetter The Byrds i samme stilen med melodiøs folk-rock spekket med kledelige pop elementer, som i mine øyne og ører ikke står noe tilbake fra debuten. Topp kvalitet hele veien!
10/10
1966
The Byrds - Fifth Dimension (Juli)
På Fifth Dimensions tok The Byrds folk-rocken sin et steg videre med å gjøre den mer psykadelisk i stilen, i tillegg til at den også er hakket mer rocka. Her bidrar alle medlemmene på låtskriver siden. Selv om albumet er tidvis strålende, så sitter den ikke like godt som de to første hos meg, kall det en minimal formdupp. Dette var siste albumet på 60-tallet hvor Gene Clark var et fullverdig medlem av bandet.
9/10
1967
Gene Clark with the Gosdin Brothers (Januar)
Gene Clark gikk "solo" etter han var ferdig i The Byrds, men musikalsk holdt han samme stødige folk-rock kurs som de første albumene til The Byrds. Chris Hilman og Michael Clarke bidro på dette albumet som rytmeseksjon, i tillegg til en annen Byrd gitarist fra en senere periode med, Clarence White. Et bra album som føyer seg fint inn i rekken av Byrds album, selv om det ikke er det.
8/10
The Byrds - Younger Than Yesterday (Februar)
Bandet var nå en kvartett med de fire gjenstående originalmedlemmene, de fortsatte å utvikle lydbilde sitt med å involvere mer spor av country i tillegg til folk og psykadelisk rock. David Crosbys låt "Mind gardens" er sannsynligvis den mest psykadeliske låten til bandet, og er nok for folk flest litt vanskelig å like, meg inkludert. Bort sett fra den så er dette et av bandets klart beste album, varierte låter og en bra miks mellom egne og coverversjoner.
9/10
1968
The Byrds - The Notorious Byrd Brothers (Januar)
Bandet var under innspillingen av dette albumet preget av en god del uro innad, blant annet så forsvant David Crosby og Michael Clarke ut i prosessen, i tillegg var Gene Clark inne igjen noen uker før han også måtte ut. Selv om albumet i seg selv er meget bra, bærer det også litt preg av et band i endring. Om det var spor av country på det foregående albumet, så tok de her enda et steg lenger.
8/10
The International Submarin Band - Safe at Home (Mars)
I løpet av 1967 hadde Gram Parsons allerede spilt inn en country plate med sitt eget band The International Submarine Band, den ble utgitt i mars 1968. Da var allerede bandet oppløst og Parsons var ledig for andre prosjekter, noe som gjorde at han kunne steppe inn i tomrommet etter David Crosby i The Byrds. Dette albumet er noe ujevnt og med litt spinkel lyd, men på sitt beste veldig bra. Sjekk ut låtene Blue eyes, Miller`s cave og Luxery liner.
8/10
The Byrds - Sweetheart of the Rodeo (August)
Med Gram Parsons som medlem i bandet forlot de folk-rocken og spilte inn et tradisjonelt country album, som av mange regnes som den første og viktigste country-rock albumet. Gram Parsons har hatt ekstremt stor påvirkning på dette albumet, faktisk føles det mer som den naturlige etterfølgeren etter Safe at home, enn etter Notorious Byrd brothers. Dessverre ble dette det eneste albumet hvor Gram Parsons var med i The Byrds, men han hadde etter dette satt evige spor etter seg.
10/10
Dillard & Clark - The Fantastic expedition of Dillard & Clark (Oktober)
1968 var på mange måter country-rockens år 0, til og med Gene Clark omfavnet sjangeren med sin nye kompanjong Doug Dillard. Her får vi servert Gene Clark sine gode melodier og tekster, men nå mer innen country og bluegrass enn folk-rock. Et meget bra album jeg stadig vender tilbake til.
9/10
1969
The Byrds - Dr. Byrds & Mr. Hyde (Februar)
6/10
The Flying Burrito Brothers - The Guilded Palace of Sin (Februar)
10/10
Crosby, Stills & Nash - S/T (Mai)
Det måtte ha vært litt vanskelig på dette tidspunktet å være Roger McQuinn og se at sine gamle bandkompiser gi ut slike mesterverk, men han kaster heldigvis ikke inn årene av den grunn.
10/10
Dillard & Clark - Through the morning, through the night (August)
6/10
The Byrds - Ballad of Easy Rider (Oktober)
The Byrds - Ballad of Easy Rider (Oktober)
The Byrds fortsetter med sin nye besetning, denne gang er det et realt hopp opp i kvalitet og kreativitet. Store deler av albumet er meget fornøyelig lytting innenfor en slags rocka country, mer alternativ lyd enn det vi ble kjent med på Sweetheart året før. Dette er mer roots rock, en stil som skal bli adskillig mer kjent i årene som kommer.
8/10
1970
Crosby, Stills, Nash & Young - Deja Vu (Mars)
Crosby, Stills og Nash har her fått selskap av Neil Young, og det fremstår som langt mer gitar og blues orientert enn debuten uten Young. Dette albumet består hovedsakelig av gode enkeltlåter av de forskjellige medlemmene, som på en noe underlig måte er blitt et felles album. Selv om dette regnes som en stor klassiker så blir den litt ujevn i mine ører, jeg savner mye av samspillet og harmoniene fra albumet som kom året før, men som sagt er det mange gode enkeltlåter her.
8/10
The Flying Burrito Brothers - Burrito Deluxe (April)
Burrito brødrene fortsetter her med gnistrende countryrock som omtrent ingen gjør bedre enn dem, men det er uro i leiren. Dette er faktisk siste albumet Gram Parsons var med i bandet, han fikk sparken av Chris Hillman som overtok kapteinsbindet. Selv om musikken som ble skapt på de to første albumene er upåklagelig, var dette et noe kaotisk band med hyppige utskiftninger. At frontmannen Gram Parsons var hard på diverse ulovlige stoffer, hadde nok sitt å si for urolighetene og ble til slutt hans bane.
9/10
The Byrds - Untitled (Oktober)
Dette albumet er et litt artig og spennende konsept. Den ble gitt ut som en dobbel lp, hvor første platen er en live plate og andre er en studio plate med nye låter. Ny mann på bass, nå har Skip Battin overtatt den posisjonen. Låtene er jevnt over gode, her har de tatt et ekstra steg vekk fra country og spiller mer klassisk rock. Albumet regnes av mange som det beste av de siste albumene, og det er mye mulig at det er sant.
8/10
1971
David Crosby - If I could only remember my name (Februar)
Debutalbumet til David Crosby regnet som en klassiker innen vestkyst rock og folk rock, og det er sikkert med rette. Personlig har jeg ikke helt sansen for den svevende og alternativ/hippie måten han fremfører mange av sangene sine på, jeg liker han best når han er en del av et band og ikke får hele oppmerksomheten for seg selv. Dette er selvfølgelig en smakssak. Når det er sagt så hører også jeg at det er mye bra på dette albumet også.
8/10
The Flying Burrito Brothers - S/T (Mai)
På dette tidspunktet er som tidligere nevnt Gram Parsons ute av bandet og Chris Hillman var lederen. Albumet er egentlig et meget bra countryrock album, men x-faktoren til Gram Parsons mangler. Låtene er gode, bare ikke fullt så gode som tidligere. Bandet fortsetter dessverre å være en meget urolig enhet, noe som gjør at Chris Hillman takker for seg. Etter hans avgang er det ingen originale medlemmer igjen, bandet lever videre etter det, men forsvinner dermed ut av denne historien.
7/10
The Byrds - Byrdmaniax (Juni)
5/10
Gene Clark - White Light (August)
Gene Clark har på ingen måte glemt av sine ferdigheter innen folk rock, og her viser han seg på ny fram som en formidabel låtskriver og artist. Albumet er stort sett jevnt over rolig og nedpå med akustiske instrumenter og framføring, og låtene er sterke hele veien gjennom.
9/10
The Byrds - Farther along (Desember)
Albumet starter med en gnistrende rockelåt som minner en del om The Who i mine ører, før det fortsetter med countryrock i kjent stil. Et bra album, men blir noe ujevn utover platen. Dette er det siste albumet med den "nye" besetningen, hvor kun Roger McGuinn var igjen av de originale.
7/10
1972
Graham Nash & David Crosby - S/T (April)
Ikke et veldig spennende album fra disse to herrene, er noen gode enkeltlåter her, men stort sett Graham Nash som står bak dem. Sjangermessig er det ingen store overraskelser, vestkyst rock med vante drømmende hippie låter fra Herr Crosby.
6/10
Stephen Stills & Manassas - S/T
Dette året er det Chris Hilman sin tur til å samarbeide med Stephen Stills i Stills sitt band Manassas, og her får vi en virkelig godbit av en dobbel lp. Rock, blues, folk og country, alt spilt med overbevisning av dyktige musikere og med rett og slett mange gode låter. Dette er en godbit å dra fram fra samlingen!
10/10
1973
Gram Parsons - GP (Januar)
Gram Parsons gir etter hvert ut sitt første solo album, her er det ingen store overraskelser i sjanger. Gram var aldri noe begeistret for betegnelsen countryrock, han kalte musikken sin for "Cosmic american music". Det for at han skulle kunne blande inn soul, gospel, blues og annet, sammen med country og rock når han måtte ønske det. Emmylou Harris bidrar mye med sang og koring på dette albumet, noe som gir den en ekstra dimensjon.
10/10
Gene Clark - Roadmaster (Januar)
8/10
The Byrds - Byrds (Februar)
I 1973 kom det aller siste offisielle studioalbumet fra bandet ut, da var attpåtil hele original besetningen samlet igjen. Alt lå til rette for en ny klassiker, men slik gikk det ikke. Reunion album har en tendens til å bli litt bleke kopier av tidligere storhet, og slik var det også her. Albumet er på ingen måter dårlig, men jeg sitter igjen med en følelse av at dette er en samling låter de hadde til overs etter andre prosjekter.
6/10
Manassas - Down the Road (April)
Stephen Stills, Chris Hillman og venner spilte inn enda et album under Manassas navnet, men noe klassiker ble det ikke. Låtene sitter ikke like godt, og jeg har ikke helt sansen for innblandingen av latin-amerikansk musikk og rytmer.
5/10
Roger McGuinn - S/T (Juni)
Sjefen sjøl må ha hatt sitt eget debut album i bakhodet mens han dro i gang reunion med originale The Byrds. Dessverre er det ikke full klaff på den her heller, til det er den for lite fokusert. Personlig kan jeg styre meg for en del av jazz og psykadeliske preget noen låter har, det låter og kler mannen mye bedre når han holdt seg til mer roots rock og countryrock. Heldigvis er det også noen slike låter å finne her.
6/10
Gene Parsons - Kindling (November)
Gene var ikke i slekt med Gram, de har bare tilfeldigvis samme etternavn. Gene tok over trommene i The Byrds i 1968 og var med på albumene til og med 1972. Etter det ga han ut dette solo debut albumet hvor beina er godt plantet ned i country sjangeren, og albumet er slettes ikke verst den. Clarence White spiller også på dette albumet.
7/10
1974
Gram Parsons - Grievous Angel (Januar)
Nok et album som låter umiskjennelig som GP og som føyer seg perfekt inn i rekken av hans album. Låtene er sterke og samarbeidet med Emmylou Harris helt himmelsk. Dessverre ble dette siste kapittelet i historien om GP, som allerede var død når albumet ble utgitt.
10/10
The Souther, Hillman, Furey band - s/t (Mars)
Enda et nytt band med Chris Hillman, dette bandet ble satt sammen for å bli en slags countryrockens svar på Crosby, Stills & Nash. De klarte aldri å få anerkjennelsen og salgstall som den populære trioen, men dette er et album som er vel verd å få med seg. Liker du Eagles for eksempel vil nok også dette falle i god smak.
8/10
Gene Clark - No Other (September)
No Other er et album som er vanskelig å sette i bås, det er en smeltedigel av folk, country, soul, gospel og mere til. Produksjonen er stor og låtene er topp, men selvsagt skuffet den salgsmessig når den kom ut og som ved mange andre klassikere fikk den ikke annerkjennelsen den fortjente. Det har på sin plass endret seg med tiden, og det er få som ikke regner denne som en viktig klassiker den dag i dag. Må høres!
10/10
Leser man anmeldelsen av albumet på Allmusic.com får man ikke særlig høye forhåpninger til den, men der synes jeg de bommer meget. I mine ører er dette andre albumet til McGuinn et solid hopp opp fra første, og er et bra klassisk 70-talls rocke album (hva nå enn det betyr).
8/10
Del 1 handler om de 10 første årene fra 1965 til 1974. Om det noen gang blir laget en del 2, vet jeg egentlig ikke. Men det vi eventuelt kan se fram til da er et at noen av de originale medlemmene starter opp igjen sammen og lager flere nye album, ingen under noe The Byrds navn dog. Chris Hillman starter en solo karriere og flere nye band, Gene Clark får sin største kommersielle suksess, Roger McGuinn får litt mer sving over i hvert fall en av sine solo album og David Crosby er litt av og på.
Den som venter får se, takk for følget så langt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar