B-siden

TGTBATZ er tilbake med nytt album og har heldigvis ikke skiftet stil eller noe siden sist, de fortsetter å pøse ute god gammel scandirock med et solid glimt i øyet. Tekstene har aldri vært av det spesielt seriøse slaget, noe som gjør de til et veldig befriende band å høre på, de er på ingen måter selvhøytidelige. Musikken generelt er på ingen måter useriøs, dette er dyktige musikere på alle plasser, med en seriøs teft for fengende punk/hardcore. Jeg er ikke snauere enn at jeg mener at TGTBATZ er det beste punkrock bandet vi har i Norge per dags dato. De står ikke tilbake for noe band som Turboneger, Gluecifer, Amulet og flere har gjort før dem. Tidvis minner de meg veldig om Turboneger anno Ass Cobra, faktisk første gang jeg hørte singelen "Vik bak meg satan" så trodde jeg et øyeblikk at det var Turboneger jeg hadde satt på. Selv om TGTBATZ stjeler som ravner fra rockehistorien så står de fjellstøtt på egne ben. Dette er ingenting å tenke på, kjøp en sexy grønn vinyl elle

"Det er en god gammel regel som sier at man alltid skal begynne med begynnelsen. Når kvinner skal fortelle en historie, begynner de regelmessig med poenget; forutsatt at deres historier har et poeng, noe de som oftest ikke har. Vi menn derimot, det saklige kjønn, vi som kan fortelle en historie, vi begynner alltid med begynnelsen." Slik starter den norske krim klassikeren fra 1942 "De dødes tjern" av Andrè Bjerke, da under psaudonymet Bernhard Borge. Heave Blood & Die kan i denne sammenhengen sammenlignes med en kvinne, de har slarvet om denne platen i månedsvis. De har sluppet intet mindre enn 3 digitale singler og 2 EPèr som alle til sammen utgjør denne skiva. Dette ville i de aller fleste utgivelser føltes som fullstendig overkill, men det har fungert veldig bra her. For hver smakebit de har sluppet har jeg bare fått lyst på mer. Dette er mørkt og dystert, men også veldig stemningsfull metal i stoner og doom gaten. Det hviskes, brøles, hyles og vræles. R

"Lie" er en forkortelse for Live In Europe, dette er altså et live album fra Europa turneen til Mudhoney i 2016. En av låtene er da også tatt fra konsert i Oslo. Mudhoney er sett på som et av bandene som var med å starte hele grunge bølgen, på sett og vis er det riktig, de er fra Seattle, de tilhørte plateselskapet Sub Pop og de spilte alternativ rock på slutten av 80-tallet samtidig med Nirvana og Soundgarden. Men, i mine ører er de mer et garagepunk band enn grunge band. Dette er rock med høy intensitet, skittent lydbilde og gitarer med full fuzz, tydelig inspirert av band som The Stooges, Mc5 og Sonic Youth. Nå er nok dette først og fremst et album for de som allerede er fans, men om du liker rufsete rock med høy intensitet så er dette et sikkert kort. Lyden er "rå" bra, kanskje for rå for en del, men om man sammenligner med band i noenlunde samme stil, Dead Moon og The Mummies for eksempel, så er dette bare sånn passe lo-fi. I og med at dette er en live pl

Bergenserne i Audrey Horne er ute med nytt album, de øser på med melodiøs hard rock i arven etter Thin Lizzy, Def leppard og lignende. Det er ikke noe tvil om at de ønsker å dra fulle hus og spille opp til fest med sine stadionrock refrenger, og de har også en del meget gode forsøk i låter som "Is this war", "Audrevolution" og "Midnight man". Dette er gode og fengende låter med trykk i som bør kunne fenge alle som er glad i god gammel hard rock og heavy metal, du skal være en ganske så kjip vriompeis om ikke dette rocker skrotten din. Men de har også låter som jeg ikke synes de lykkes noe med. Fjerde låt ut heter "This one" og høres ut som et forsøk på å spille radiovennlig pop/rock, uten at de lykkes nevneverdig med det. "Satelite" som kommer mot slutten av albumet er skivas bunnpunkt, et heavy disco/funk mareritt! Om du synes "I was made for loving you" er toppen av lykke, vil du nok like denne, men jeg står glatt over d

Denne er så j****g bra! Kanskje ikke den mest korrekte måte å starte en plateomtale, men det er den følelsen jeg sitter med. Musikken er en blanding av god gammel outlaw country og mer moderne alternativ country, ta med en klype bluegrass så er vi temmelig nærme lyden av Purgatory. Blandingen høres kanskje ikke så revolusjonerende spennende ut, men sorry, albumet er bare så inni hampen bra! Låtene er er spennende bygd opp med treffende og gode tekster, men det som virkelig er prikken over i en er de små partiene hvor timingen er perfekt mellom musikk, tekst og fremføring, du bare må stoppe opp og si; Dette er så j****g bra! Her har nok produsent Sturgill Simpson spilt en stor rolle, han er jo selv ekspert på timing og det å trykke til på de rette plassene. Platen er generelt skrudd godt sammen, flere av låtene fenger ganske så umiddelbart, mens andre trenger mer tid for å sitte, men ved hver gjennomlytting finner jeg nye ting å glede meg over. Albumet kom opprinnelig ut i august

The Hallingtons er et band fra Oslo som spiller punk rock i arven etter Ramones og diverse skatepunk band, kjappe og fengende låter med høyt festpotensial. Med refrenger som "She`s so cool, so cool/She doesn`t go to school" vet man akkurat hvor i landet dette ligger, det er ikke originalt, du har hørt det før, men du verden hvor befriende denne sjangeren kan være når den er så velspilt som her. Denne utgivelsen inneholder 4 låter hvor ingen bikker 2 minutter, etter knappe 7-8 fengende minutter er det bare å starte moroa på nytt, du rekker aldri å bli lei. EPèn kan kjøpes på bandets Bandcamp side sammen med flere digitale og fysiske utgivelser, kan trygt anbefales. 7/10

The Dogs sparker i gang 2018 med en sterk garasjepunk plate det lukter svidd av. At et garasjepunk band får såpass mye oppmerksomhet rundt slippene sine kan de takke frontmann Kristoffer Schau for med sin kjente personlighet, om Ola Normann fra Toten hadde vært vokalist ville de nok gått mye mer under radaren til pressen og folk flest. Bak delen med Schau er at han har sine begrensninger som vokalist, det kommer spesielt godt fram på de rolige mid-tempo låtene "Primitive etchings" og "Her last song" som fungerer heller dårlig og føles som noen hvileskjær på platen. Også låten "Oh why" føles litt masete fremført. Men nok negativt , det er mye positivt å ta av! Schau tar mer enn nok igjen på framføringen med sin entusiasme, han er jo en rock`n roller av hele sitt hjerte, og bandet er velspilt og tøff gjennom hele platen. Nå handler ikke rock om alltid å være så original, noe The Dogs så sikkert ikke er. Det handler om å spille beintøft, gjøre som man vil