Minor Majority - Napkin Poetry

Sterkt comeback album fra Minor Majority, her får vi servert pop/rock melankoli fra øverste hylle med den behagelige stemmen til Pål Angelskår i fokus. Etter en litt tam start med et par middels låter tar det seg betraktelig opp og vi får en variert miks av piano ballader, duetter og mer gitarbasert låter som nok gjør seg ypperlig live. Låtene er veldig igjenkjennbar og trygge for alle som har hatt sansen for bandet tidligere, noen av låtene er også i mine øyne blant bandets beste. Duetten "Another Year" med Linnea Dale og tittellåten "Napkin poetry" er gode eksempler, låter til å bli glad i og som passer utmerket godt når vi sitter krøllet sammen i sofakroken i denne mørke tiden av året.
8/10

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

The Byrds og veien videre - En diskografi historie. Del 1

The Byrds Om jeg skulle være nødt til å svare på hvilket band eller artist som er min favoritt får jeg store problemer, det kan forandre seg fra dag til dag. Jason Isbell, Ryan Adams, Drive By-Truckers, Gluecifer, Hellacopters, Ricochets, Mc5, The Stooges, New Bomb Turks, Dinosaur Jr, Son Volt og Neil Young har alle hatt stor betydning for meg de siste 20 årene, men et band som jeg stadig vender tilbake til er The Byrds. Det er jo litt merkelig siden jeg er "bare" 40 år og har aldri opplevd dem som et samlet band i min levealder. Min møte med The Byrds var en gang i starten av 20 årene når jeg kjøpte en samlealbum på CD som ble med på biltur, derfra har det sakte men sikkert ballet på seg. Jeg har hatt perioder der jeg har lånt mye tid til andre klassiske rockeband som Beatles, Stones, Kinks, Who, Doors, Dylan og mange andre, ikke minst utallige garasje rock/nuggets band, men The Byrds er og blir mitt band. Det har også vist seg på Spotify listen jeg får tilgang til hvert

Les mer

Neil Young + Promise of the real - The Visitor

Neil Young er en av artistene jeg setter høyest i musikkhistorien, men dessverre er ikke Neil Young anno 2017 spesielt spennende. Selv om jeg er enig om at Trump er en dust og at vi bør ta bedre vare på jorden, så blir det for mye politikk og fjas, og for lite fokus på det musikalske i denne utgivelsen (også!). I tillegg er det et sammensurium av sjangere han skal innom, mariachi, blues og storband for å nevne noe. Det gjør at albumet fremstår som rotete, men på sitt beste er det faktisk ganske bra. Nå har mannen gitt ut 6-7 utgivelser bare siden 2014, med mer fokus og om han kunne vært mye mer selvkritisk til eget materiale, så kunne vi nok fått nok en sterk plate fra Neil Young. Jeg lever i håpet, men har nok ikke helt troen. 4/10

Les mer

The Good, The Bad & The Zugly - Misanthropical house

TGTBATZ er tilbake med nytt album og har heldigvis ikke skiftet stil eller noe siden sist, de fortsetter å pøse ute god gammel scandirock med et solid glimt i øyet. Tekstene har aldri vært av det spesielt seriøse slaget, noe som gjør de til et veldig befriende band å høre på, de er på ingen måter selvhøytidelige. Musikken generelt er på ingen måter useriøs, dette er dyktige musikere på alle plasser, med en seriøs teft for fengende punk/hardcore. Jeg er ikke snauere enn at jeg mener at TGTBATZ er det beste punkrock bandet vi har i Norge per dags dato. De står ikke tilbake for noe band som Turboneger, Gluecifer, Amulet og flere har gjort før dem. Tidvis minner de meg veldig om Turboneger anno Ass Cobra, faktisk første gang jeg hørte singelen "Vik bak meg satan" så trodde jeg et øyeblikk at det var Turboneger jeg hadde satt på. Selv om TGTBATZ stjeler som ravner fra rockehistorien så står de fjellstøtt på egne ben. Dette er ingenting å tenke på, kjøp en sexy grønn vinyl elle

Les mer

B-siden

Søk i denne bloggen