Gå til hovedinnhold

Ryan Adams - Wednesdays

 


Plutselig var Ryan Adams tilbake med ny musikk, helt på tampen av 2020 slapp han albumet Wednesdays digitalt mens vi må vente noen måneder på fysiske utgaver.
Nå skal jeg ikke gå så veldig inn på, eller ta stilling til, anklagene Ryan Adams fikk på seg tidlig i 2019. Mannen kan godt være en drittsekk, men jeg har på en måte savnet ny musikk fra han etter han isolerte seg etter anklagene. Det året hadde han planer om å gi ut hele tre nye album, deriblant et album som het Wednesdays, men dette ble skrinlagt. Selv om Ryan har en tendens til å gi ut litt mye ujevne album,så var disse tre albumene noe jeg så fram til, da han har laget noen av mine all-time favoritt album og låter, derfor ble jeg veldig skuffet over hele opplegget. 
Dette Wednesdays albumet er ikke helt det samme som han tenkte å gi ut i 2019, en del av låtene er de samme, men noen er fjernet og noen er kommet til. 
Det skal sies at dette comeback albumet ikke har fått noen særlig varm mottakelse, det er generelt veldig lite omtaler om den og flere av de som har skrevet om den, omtaler den som en litt sutrete selvmedlidenhets plate. Må innrømme at mitt førsteinntrykk også var litt så der, men nå som den har fått vokst litt og fått flere avspillinger så finner jeg mye bra med den. Dette er som sagt Ryan Adams på sin "sutrete" og melankolske stil, om vi skal sammenligne med tidligere album så føyer den seg fint inn i rekken blant Heartbreaker, Love is Hell, 29 og 1989. Bare for å ha sagt det med en gang så når den aldri opp til nivået til Heartbreaker, men legger seg derimot tett inntil albumet 29 som kom ut på slutten av 2005. Stemningen, produksjonen, låt sammensetningen og måten han synger, har mange likhetstrekk på de to albumene. 
En episode som har fått en del plass, er dødsfallet til broren tilbake i 2017. Et par av låtene handler direkte om det og er naturligvis sårbare og triste låter, men også noen av de beste på albumet. 
Jevnt over holder låtene et bra nivå, fra starten med sukkersøte og beklagende I`m sorry an I love you, via flotte og stemningsfulle When you cross over, så går det slag med fine låter, men jeg føler aldri at han når helt toppnivået sitt.
Alt i alt et bra album og det føles godt at han gir ut musikk igjen.
7/10
  

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

The Byrds og veien videre - En diskografi historie. Del 1

The Byrds  Om jeg skulle være nødt til å svare på hvilket band eller artist som er min favoritt får jeg store problemer, det kan forandre seg fra dag til dag. Jason Isbell, Ryan Adams, Drive By-Truckers, Gluecifer, Hellacopters, Ricochets, Mc5, The Stooges, New Bomb Turks, Dinosaur Jr, Son Volt og Neil Young har alle hatt stor betydning for meg de siste 20 årene, men et band som jeg stadig vender tilbake til er The Byrds. Det er jo litt merkelig siden jeg er "bare" 40 år og har aldri opplevd dem som et samlet band i min levealder. Min møte med The Byrds var en gang i starten av 20 årene når jeg kjøpte en samlealbum på CD som ble med på biltur, derfra har det sakte men sikkert ballet på seg. Jeg har hatt perioder der jeg har lånt mye tid til andre klassiske rockeband som Beatles, Stones, Kinks, Who, Doors, Dylan og mange andre, ikke minst utallige garasje rock/nuggets band, men The Byrds er og blir mitt band. Det har også vist seg på Spotify listen jeg får tilgang til hvert

Neil Young + Promise of the real - The Visitor

Neil Young er en av artistene jeg setter høyest i musikkhistorien, men dessverre er ikke Neil Young anno 2017 spesielt spennende. Selv om jeg er enig om at Trump er en dust og at vi bør ta bedre vare på jorden, så blir det for mye politikk og fjas, og for lite fokus på det musikalske i denne utgivelsen (også!). I tillegg er det et sammensurium av sjangere han skal innom, mariachi, blues og storband for å nevne noe. Det gjør at albumet fremstår som rotete, men på sitt beste er det faktisk ganske bra. Nå har mannen gitt ut 6-7 utgivelser bare siden 2014, med mer fokus og om han kunne vært mye mer selvkritisk til eget materiale, så kunne vi nok fått nok en sterk plate fra Neil Young. Jeg lever i håpet, men har nok ikke helt troen. 4/10

The Good, The Bad & The Zugly - Misanthropical house

TGTBATZ er tilbake med nytt album og har heldigvis ikke skiftet stil eller noe siden sist, de fortsetter å pøse ute god gammel scandirock med et solid glimt i øyet. Tekstene har aldri vært av det spesielt seriøse slaget, noe som gjør de til et veldig befriende band å høre på, de er på ingen måter selvhøytidelige. Musikken generelt er på ingen måter useriøs, dette er dyktige musikere på alle plasser, med en seriøs teft for fengende punk/hardcore. Jeg er ikke snauere enn at jeg mener at TGTBATZ er det beste punkrock bandet vi har i Norge per dags dato. De står ikke tilbake for noe band som Turboneger, Gluecifer, Amulet og flere har gjort før dem. Tidvis minner de meg veldig om Turboneger anno Ass Cobra, faktisk første gang jeg hørte singelen "Vik bak meg satan" så trodde jeg et øyeblikk at det var Turboneger jeg hadde satt på. Selv om TGTBATZ stjeler som ravner fra rockehistorien så står de fjellstøtt på egne ben. Dette er ingenting å tenke på, kjøp en sexy grønn vinyl elle